Hvorfor bør ikke Jeppe drikke?
30.jan.2006 @ 15:32:38
Ungdom i dag drikker dobbelt så mye som på midten av 90-tallet. Det burde fortelle Helse - og Omsorgsdepartementet at tradisjonelle pekefingerkampanjer har spilt fallitt. Sannheten er vel at slike kampanjer aldri har fungert. Å hamre løs på en fjortis med advarsler om at røyking kan gi lungekreft eller at alkohol kan resultere i leverskader, er nemlig spilt møye. Til det er den tidsmessige avstanden mellom årsak og virkning for stor. Og dessuten, for en gjennomsnittlig ungdom finnes jo det langt større bekymringer enn sykdom og død:
Å bli stygg og feit, for eksempel.
Så hvorfor ikke en holdningskampanje som fokuserer på dette? En kampanje som heller enn å fokusere på de helsemessige skadevirkningene av tobakk og alkohol, bringer inn de sosiale? En kampanje som forteller at røyking gir gule tenner og gusten hud? At alkohol gir deg bilringer og kvapsete kropp og - skrekk og gru - svekker dine seksuelle prestasjoner?
Svenskene har skjønt det når de i en holdningskampanje mot snus, spiller på at ungdom som snuser, gjør det dårligere på sjekkearenaen enn de som lar være.
Essensen i kampanjen bør adopteres av helseminister Brustad: Å miste draget, da snakker vi dystre fremtidsutsikter.
Erlend Wathne er markedssjef i TV2 Nettavisen
Kjendistretthet
12.jan.2006 @ 13:34:11
Kampanje.com kan melde at Ole Petter Nyhaug, trendkonsulent i Univero Fishnet, hevder at nordmenn er mette på kjendisnyheter, faktisk i en slik grad at det kommer til å være en trend i 2006.
Nyhaug om det. Mon tro om ikke refleksene fra glasskulen har gjort ham svimmel i konklusjonsøyeblikket? Indisiene på at han tar feil står i hvertfall i kø:
Både Se & Hør og Her & Nå opplevde vekst på høstens leserundersøkelse, Side2.no går som en kule og vil snart få selskap av konkurrenter som vil ha sin del av nettkaken, Absolutt Underholdning og God Kveld Norge viser ingen tegn på sviktende formkurve, magasinbilagene til løssalgsavisene selger seg i stor grad på kjendisreportasjer, og selv Fredrik Skavlan ofrer akademikere til fordel for glam-modeller på gjestelisten til Først & Sist.
Listen er lang.
Listen er lang.
Så hva er det trendforskeren har oppfattet som verken trafikktall, ratingtall eller lesertall klarer å fange opp?
Nyhaug gjør det lettvint og sier vi vet nok om Brad Pitt og Petter Stordalen. Hvem bestemmer det, om ikke leseren/seeren? Tror virkelig Nyhaug at redaksjonene i medie-Norge opptrer med så stor avstand til sine målgrupper at de ikke er i kontakt med lesernes preferanser?
Det er fullt mulig at vi snart har fått dekket vårt behov for å vite mer om privatlivet til reality-deltakere eller utenlandske "kjent-for-å-være-kjent-babes". Noen vil håpe det. Men det blir i så fall en helt annen diskusjon: Om kjendisen er politiker, næringslivsleder eller biskop, er han en kjendis like forbannet mye. Nyhaug skjærer alle over én kam og sier vi er mette. Jeg tror Nyhaug tar feil.
Derfor: Om ikke Nyhaug har mer enn løse påstander å fare med, anbefaler jeg ham å bore tre hull i glasskulen sin og anvende den til bowling.
Det ville gitt kulen en nytteverdi.
Erlend Wathne er markedssjef i TV2 Nettavisen.
Persona non grata i reklameland
21.nov.2005 @ 14:14:22
Det finnes drøye 300 000 innvandrere i Norge, hvorav 210 000 fra ikke-vestlige land. Men i den norske reklamevirkeligheten er de fraværende: Når du sist en reklamefilm med en pakistaner på boligjakt, en somalier som vasker håret eller en tyrker bærende på en lottodrøm?
Skulle du støte på en innvandrer med hovedrolle i en norsk reklame, er han som oftest karikert (med den indiske storfamilien i Tine-filmen som et hederlig unntak): Han som bruker sparkstøttingen som pirattaxi i filmen for Vossafår, er typisk. McDonalds-filmen som ifølge reklamestemmen mottar statsstøtte fordi filmen har etniske minoriteter på rollelisten, er et annet eksempel.
Problematikken er ikke unik for Norge: I USA, verdens desidert største reklamemarked, er innvandrerne lei av å bli neglisjert i reklamebildet. De har for lengst sett seg mette på at reklamen som oftest retter seg mot den hvite middelsklassen, en misnøye som har banet vei for for merkevarer med en ny målgruppe: Innvandrermiljøene.
Jarritos, en meksikansk leskedrikk, var på full fart nedover på hjemmemarkedet da ledelsen i selskapet tok den geniale beslutning å eksportere produktet til USA. Strategien viste seg å bli en umiddelbar suksess. Med en markedskommunikasjon tuftet på rike mengder med nostalgi, traff kampanjen den spansktalende delen av USA midt i hjertet. Jarritos selges nå i 50 000 butikker over hele landet.
Jarritos er ikke alene om å fri til etniske minoriteter: Sadaf foods tilbyr matoljer og krydderblandinger til innvandrere fra Midt-Østen, Lifeway er leverandør av kefir basert på en gammel østeuropeisk oppskrift, mens Pollo Campero er tilbyder av grillet kylling slik den lages hjemme i Guatemala. Alle opplever de suksess.
Om vi vil kunne oppleve den samme utviklingen i Norge? Svaret er at vi i noen grad gjør det allerede. Teleleverandøren Lebara Mobile kjører i disse dager en utendørskampanje for ringekort. Det usedvanlige med kampanjen er ikke hva den kommuniserer, men at budskapet presenteres på urdu, tyrkisk, polsk og engelsk - ikke norsk.
Stilt overfor en gruppe forbrukere som er vant med å bli ignorert av annonsører og byråer, skal man ikke utelukke at reklamefremstøtet til Lebara Mobile har et poeng.
Erlend Wathne er markedssjef i TV2 Nettavisen
For det er vi som vinner kampene i år…..igjen?
16.nov.2005 @ 10:04:45
Programdirektør Eivind Landsverk i TV Norge hadde trolig ikke noe valg: Du setter ikke 800 000 seere på gata sånn helt uten videre. Men en ny sesong med de samme Tufte-gutta?
Heia Tufte har vært et eventyr, både for seere, deltakere og TV Norge. Feelgood-serien om nerdene som ble rekruttert fra trygge rollespillomgivelser for å sparke ball, er blitt et stykke mediehistorie. Men som for alle eventyr, bør også det om nerdelaget som vant halve medie-Norge få sin lykkelige slutt. Og slutten bør være nå.
Hvorfor? Fordi historien er brukt opp, det er ikke mer å fortelle: Medieeksponeringen, motevisningene, sceneopptredenene, premierefestene og de nye frisyrene har gjort noe med Tufte-gutta. De er ikke nerdete lenger (om de noen gang var det). Tvert imot: Etter tre måneder i medias søkelys fremstår de nå som både selvsikre, utadvendte og offensive typer. Og med taleevner langt mer meritterte fotballspillere bare kan drømme om.
Og hva verre er: Nerdene er ikke engang hjelpeløse med fotballen lenger. Jeg vet lite om Øster Hus, laget Tufte nylig røyk 3-9 for i veldedighetskamp. Men når Tufte ifølge rapportene ledet ved pause og det måtte noen gamle Viking-helter til for å snu kampen i favør Øster Hus, forteller det at dagens utgave av Tufte har tatt et sjumilssteg i forhold til den som fikk stryk av noen ungjenter i en av de innledende episodene. Og hva sitter vi igjen med da? En gjeng joviale og trivelige karer som er relativt dårlige, men ikke komplett udugelige, til å spille fotball?
Til forveksling en beskrivelse som gjerne kan brukes om vårt eget landslag…
Erlend Wathne er markedssjef i TV2 Nettavisen
Bm:" Glam-modell søker oppmerksomhet"
15.nov.2005 @ 15:59:57
"Blond og barmfager" er kanskje ikke det dårligste argumentet for femten minutter i rampelyset, men for levetid utover det behøves en historie. Kanskje noen burde tipse de håpefulle i Team Aylar og Rask Models om dette?
Erlend Wathne er markedssjef i TV2 Nettavisen
Det er lett å forklare oppmerksomheten som har vært rundt Aylar: Fortid som pornostjerne, diskvalifikasjon fra Frøken Norge, enfant terrible i Big Brother, pupper som er blitt større, pupper som er blitt mindre - Aylar har hatt en usvikelig teft når det gjelder å få media til å spille på lag.
Helene Rask er en annen: En nær-døden ulykke på Fear Factor og en samboer som truet henne på livet, ga pressen gode argumenter for å trykke bikinibildene (selv om bindingen mellom sak og illustrasjonsbilder ikke alltid har vært like tydelig).
Etter disse to blir listen over norske glamour modeller tynnere. Lene Aleksandra Øien gjør formodentlig krav på den siste ledige plassen på glam-pallen. En totalt brystfager jente som brukte sine dager på Robinson-øya til å irritere vettet av de andre på lag Nord (eller var det Sør, lett å miste retningssansen med Lene Aleksandra på skjermen), og som etter det har vært mest kjent for sin kortvarige flørt med John Carew.
Men alle disse andre som nå har meldt seg til tjeneste for Team Aylar og Rask Models; hvem er de - og enda viktigere - bryr vi oss?
Nei, er svaret: Vi gjør visst ikke det. I samarbeid med søketjenesten Eniro, publiserer nemlig Side2 hver uke en oversikt over hvem norske nettbrukere faktisk søker på. Listen er et godt barometer på hvem i kjendisverdenen nordmenn interesser seg for, og glamourmodeller er vanligvis sikre kort. Men ikke denne uken. Aylar er faktisk den eneste norske i sitt slag på listen.
Dette må være dårlige nyheter for jentene som nå fyller opp Team Aylar og Rask Models. Kanskje forventet de å komme til dekket bord, at riksmediene ville kaste seg over dem straks de var innlemmet i et "glamourbyrå" og at surferne ville gå amok med søkemotorene? Virkeligheten synes i så henseende brutal: Det kan nemlig se ut som at en blond jente med silikonpupper som verken er Rune Rudbergs ukjente datter eller kan fortelle hva Robbie Williams spiser til frokost, er og blir en blond jente med silikonpupper. Og slike er det mange nok av allerede, både på Internett og i verden forøvrig.
Derfor tillater jeg meg å lansere følgende spådom: Om deres respektive modellmammaer ikke evner å hoste opp noe juicy materiale, vil jentenes karriere som glam-modeller fort begrenses til å kaste glans over Am Car-treff på Fetsund.
Mer moro enn direkte glamorøst, vil enkelte hevde.
Erlend Wathne er markedssjef i TV2 Nettavisen
Som musikk i mine ører?
14.nov.2005 @ 15:57:02
Verdens mest reaksjonære industri, platebransjen, brukte en liten evighet på å forstå at distribusjon av musikk over Internett kunne bety muligheter, ikke bare trusler. Konsekvensen var at nettet, i fravær av velfungerende betalingsalternativer fra platebransjen, i en periode ble fylt opp av gratis fildelingsprogrammer. Heller enn å komme opp med gode alternativer til Kazaa, brukte bransjen all energi på å trekke pubertale kodeknekkere for retten. Det gikk som det måtte gå: Vennene til DVD-Jon fikk heltestatus, og platebransjen satt igjen som den store, stygge ulven.
Omsider har bransjen kommet til sans og samling. Digitale musikkbutikker med mer eller mindre fungerende betalingsløsninger er blitt lansert. Utvalget er brukbart (fortsatt ikke godt nok), prisingen er lagt på et akseptabelt nivå og musikkelskerne på Internett strømmer til. Kun platedirektørene kan være overrasket over dette.
Så skulle man kanskje tro at plateindustrien endelig var fornøyd? Ikke Sony BMG. Med utgivelsene til selskapet følger det nemlig med en "brukeravtale" som bør få platekjøperne til å tenke seg om før de legger Anastacia, Destiny's Child eller Foo Fighters under juletreet i år: Ifølge avtalen er du nemlig en skurk om du flytter musikken fra iPoden til PC'en (dersom den er firmaets eiendom), om du flytter utenlands og døyver hjemlengselen med medbrakte toner eller om du ikke sletter musikken fra iPoden når den originale CD'en er blitt stjålet. For å nevne noe. Den praktiske konsekvensen av brukeravtalen er at Sony BMG gjør en ikke uvesentlig andel av platekjøpere, selv de med kredittkortet klart til bruk, til lovovertredere.
For min del skal jeg gjøre det enklest mulig for advokatstanden til Sony BMG. Pappa får slips til jul.
Og når sant skal sies, var han vel aldri noen stor Foo Fighters fan, heller…
Erlend Wathne er markedssjef i TV2 Nettavisen
Leksikon til besvær
14.nov.2005 @ 15:55:58
Likestillingsministeren er rasende over at Kunnskapsforlaget i disse dager lanserer rendyrkede jente-og gutteleksika: "Hadde noen fortalt meg at dette var en realitet fra et stort forlag i Norge i dag, så hadde jeg ikke trodd at det var tilfelle", sier Karita Bekkemellem til Kanal24.
Det er lett å forstå likestillingsministerens ønske om å dreie oppmerksomheten fra den pinlige debatten rundt kjønnsfordelingen i de nye departementene over på noe nytt og bedre, men her skyter hun over mål. Rent prinsipielt er det nemlig vanskelig å se noen forskjell på Kunnskapsforlagets lansering og hva som er basisen for de fleste mediesatsinger: Nemlig muligheten for effektiv målgruppesegmentering.
Dersom likestillingsministerens argumentasjon skulle gjelde utover forlagsverdenen, åpner det nemlig for noen interessante problemstillinger i medie-Norge: Bør magasiner som Mag og InSide nektes retten til å behandle sex-og-samlivsstoff på jenters premisser? Skal TV-programmer som Tampong (Sonen på TV2 Zebra) nektes en rendyrket jenteprofil? Tvinges Vi Menn til å endre navn til Vi Menn og Kvinner? Bør Internett rett og slett legges ned? Karita Bekkemellem skal få nok å gjøre.
Kunnskapsforlagets ambisjon er at leksikonet skal fungere som en rådgiver for barn og unge. Med bakgrunn i at forlagene taper terreng til elektroniske medier og at barn/unge aldri har hatt flere kilder å henvende seg til for å få veiledning rundt sex og samliv, bør satsingen applauderes - ikke refses.
Likestillingsministerens neste utspill imøteses med forventning.
Ingen kakerlakk her, takk
14.nov.2005 @ 15:51:59
At media skaper vinnere og tapere, er gammelt nytt. Så også i siste ukes restaurantskandale, da Mattilsynet stengte av fem profilerte vestkantrestauranter etter avsløring av tvilsom kjøkkenhygiene.
Taperen i denne saken, slik den er fremstilt i Oslo-pressen, er Odeon. Vinneren er Hos Thea. Hvorfor ble det sånn?
Først Odeon. Med bakgrunn i at etablissementet besøkes flittig av reklame-og mediabransjen, skulle man kanskje tro at ledelsen hadde gode forutsetninger for effektiv håndtering av media. I stedet har Odeon tråkket skikkelig i salaten (for ordens skyld: å "tråkke i salaten" er her ment som et bilde, ikke som et faktisk overtramp dokumentert av Mattilsynet): Først legger man lokk på at noe graverende i det hele tatt har funnet sted, deretter vrir man fokus i retning av at "det er dyrt å drive skikkelig i Norge" før man til slutt tåkelegger hva som er grunnen til at publikum nå møter stengte dører ("Stengt pga oppussing" står det på lappen). Tre feil på én gang, altså.
Annerledes da med Sergio Barcilon, innehaver av Hos Thea. "Vi har dummet oss ut, og nå gjør vi noe med det", lød beklagelsen til Aftenposten. Klart og greit.
Sånt kan vi like. Fordi angrende syndere er en sjelden rase. Og dette gjelder uavhengig av arena. Når så du sist en dopingtatt toppidrettsutøver legge kortene på bordet? En økonomidirektør innrømme Økokrims påpeking av kreativ regnskapsføring? En markedsleder tilstå bruk av ufine triks for å hindre fri konkurranse? Listen er lang, og publikum er for lengst gått lei. Derfor er det befriende å høre en Sergio Barcilon som legger seg flat for kritikken fra Mattilsynet. Premien er en restaurant som vil greie seg helt fint når den åpner igjen.
Noen ord til mitt kjære Odeon, avslutningsvis: Som sporadisk seer av Fear Factor på TV3 har jeg lært at selv overdrevent inntak av biller og kakerlakker ikke synes å ha nevneverdige negative helsemessige konsekvenser for deltakerne. Inntil Mattilsynet kan fortelle meg noe annet, forbeholder jeg meg derfor retten til å bli mest provosert over Odeons skamløse prising av en Long Island Ice Tea eller den elitistiske silingen av besøkende på den såkalte turbo-tirsdagen i sommerhalvåret.
Hvorfor selger ikke norske forfattere flere bøker?
14.nov.2005 @ 15:50:42
Paolo Coelho. John Grisham. Dan Brown. Du kan like dem eller la være. Men det er disse som legger beslag på bestselgerlistene verden over. Også i Norge. På bekostning av våre egne forfattere.
Fordi Coelho og co skriver så godt? Der er meningene høyst delte. Men de er tydelige. Leseren vet hva han får. Og i en tid hvor kampen om leserens oppmerksomhet er tøffere enn noensinne, blir dette et sentralt prinsipp. Det handler nemlig om et av markedsføringsteoriens viktigste grunnprinsipper: Ta en posisjon i folks bevissthet, og tvihold på denne posisjonen! John Grisham er blitt synonymt med den ensomme manns kamp i advokatmiljø. Dan Brown er vår garantist for konspirasjonsteorier og kodeknekking. Paolo Coelho er åndelig pornografi med bibelske undertoner. Og alt selger som hakka møkk.
Norske forfattere? De føler seg som oftest hevet over markedsprinsippene og gjør sitt ytterste for ikke å bli puttet i bås. Det er muligens prisverdig fra et kunstnerisk ståsted, men man selger ikke mye bøker på det. Hvorfor? Fordi en forfatter som ikke er tro mot sin genre, er en forfatter som må overbevise sitt publikum på nytt hver gang. Og dessverre er dette en strategi som oftere støter fra seg gamle lesere enn den rekrutterer nye.
Det finnes unntak, og disse fortellerstemmene blir nesten alltid premiert med gode salgstall: Lars Saabye Christensens forfatterskap er dominert av oppvekstromaner fra Oslos indre vest. Jostein Gaarders bøker har ofte et filosofisk tilsnitt. Begge byr på en rød tråd som publikum verdsetter. Det samme kan sies om Ingvar Ambjørnsen. Men best i klassen er de norske krimforfatterne. Jo Nesbø med Harry Hole. Gunnar Staalelsen med Varg Veum. Anne Holt med Hanne Wilhelmsen. Tydeligere posisjon kan ingen forfatter ta, og vi elsker dem for det.
Til slutt: Husker du Nick Hornby, han som skrev underfundig og halvmorsomt om umodne menns jakt på meningen med livet? Nick prøvde å kvitte seg med dette stempelet ved å skrive "Fritt fall", en alvorlig roman om fire selvmordskandidater. Boken ble kommersielt sett en kjempefiasko målt i forhold til tidligere utgivelser. Selvfølgelig ble den det. Menigheten var ikke klar for noe sånt. De ville ha tullball. Tør vi derfor gjette på at den neste fra Hornby blir om en fotball- og musikkelskende fyr som har problemer med å binde seg til én jobb og én dame?